HÅP OM EN HØYKOMPETENT OG TVERRFAGLIG PP-TJENESTE
Inge Jørgensen - Skien PP-kontor. Debattinnlegg i Spesialpedagogikk nr.5-1998
Departementet har nylig lagt fram Stortingsmelding nr.23 Den spesialpedagogiske tiltakskjeda og det statlege støttesystemet og Odelstingsproposisjonen nr.46 Skolelovene. Begge disse bærer bud om statlig vilje til å satse på en PP-tjeneste med et bredt sett av oppgaver utført av fagpersoner med høy og relevant kompetanse. Store deler av det statlige støttesystemet for spesialundervisning er tenkt bygget ned til fordel for en styrking av PP-tjenesten hva angår både stillinger og kompetanse. Samtidig formulerer departementet i den nye Ot.prp. bredere oppgaver for PP-tjenesten enn sakkyndighetsoppgavene, når det foreslås at tjenesten skal hjelpe skolene med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling.
Fortsatt overlapping av ansvar
Ved Skien PP-kontor har en lenge arbeidet for den retningen Departementet nå synes å gå. Det er selvsagt tilfredsstillende at utviklingen nå ser ut til å gå vår vei. Personlig ser jeg det som nødvendig å gå mye lenger, og å se de ulike forvaltningsmessige valg i en større sammenheng. St.meld.nr.23 bebuder en nærmere utredning av de ulike tiltak og tjenester på ulike forvaltningsnivåer, mens det inntil videre vil bli videreført ulike samarbeidsprosjekt mellom departementene, som Nasjonal kompetanseenhet og autismeprogrammet. Det er fortsatt et skrikende behov for å avklare de ulike tiltakenes ansvar i forhold til hverandre. BUP/fylkeskommunalt barnevern/barnehabilitering overlapper hverandre og ulike kommunale tiltak og tjenester. Nærmere utredninger bør gå radikalt til verks mht. oppgaver, ansvar, kompetanseplassering og økonomi. Lenger enn St.meld.23 går mht. det statlige spesialpedagogiske kompetansesystemet.
St.meld.23 bebuder en nærmere tilknytning mellom kompetansesentrene og universitet og høgskole hva gjelder spesialundervisning enn tilfellet er i dag. Det må være en riktig retning. Høy spesialpedagogisk kompetanse må være grunnet på forskning så vel som på praksis. Et spesialpedagogisk kompetansenettverk må dermed aktivt delta i forskningsprosjekt hvor forskningsinstitusjonene systematisk gir kunnskap tilbake til praksisfeltet. PP-tjenesten må være en del av dette nettverket sammen med barnehager og skoler som representerer den spesialpedagogiske hverdag.
Ole Brumm-politikk
Departementet tiltror PP-tjenesten omfattende oppgaver hva gjelder både sakkyndighets-funksjon og som kompetanse- og organsiasjonsutvikler. Dagens lov og forskrift beskriver også et vidt spekter av oppgaver hvor PP-tjenesten må velge, prioritere strengt. En rekke undersøkelser de seinere åra har dokumentert at PP-tjenester gjør så forskjellig, men alle prioriterer. Roald Anthun har i Skolepsykologi nr.3-98 dokumentert at PP-tjenesten er i ferd med å byråkratiseres. Dvs. at PP-tjenesten stadig mer likner andre forvaltningsorgan innen humane tjenester, som trygdekontor og sosialkontor, hvor ventetid, mobilitet, tilgjengelighet ikke er spesielt brukervennlig. Brukerorienterte aktiviteter som observasjoner, intervjuer, samtaler, konsultasjoner, utprøvinger, deltakelse i ulike faglige fora med brukermedvirkning (som ansvarsgrupper, grupper for planlegging og tverretatlige og -faglige team) forekommer minimalt. Forum for psykologer i skolen påpeker i samme nummer hvordan departementet gir to ulike signaler. KUF vil både styrke de brukerorienterte funksjoner og handlinger (rettet mot elever, foresatte og lærere) og de byråkratiske funksjoner som sakkyndighetsfunk-sjonene. Ikke bare er dette siste området særlig påpekt i lovutkastet, det er også gitt mer omfattende retnings-linjer for hvordan arbeidet skal utføres. KUF bedriver her en Ole Brumm-politikk som gir grunn til å frykte at byråkratiseringen av tjenesten vil fortsette på bekostning av de mer brukerorienterte handlingene.
Kommunale prioriteringer
Departementet ønsker seg en høy kompetent og brukerorientert PP-tjeneste. Det er liten vilje til å legge sterke føringer på kommunenes prioriteringer for å oppnå dette. Kommunal frihet skal fortsatt være hellig, selv om enkelte små signaler tyder på at det vil bli lagt føringer i dette tilfellet. Bl.a. skal fordelingen av de 300 nye stillingene til kommunal og fylkes-kommunal PP-tjeneste foregå i et nært samarbeid mellom statens utdanningsdirektører og kommunene. Stillingene skal ikke kun forsvinne i et hull av gamle synder. Fra ulike hold kommer advarende signaler om hvordan kommunale prioriteringer er en utfordring for familier med hjelpetrengende barn. Bl.a. har utviklingen for hjemmeboende mennesker med psykisk utviklingshemming ikke vært spesiell gunstig etter ansvarsreformen i 1991. I Skien strever funksjonshemmede med å få på plass de tverretatlige tiltakene som skal gjøre livet lettere og legge grunnlaget for trivsel og utvikling. Ikke bare har en vansker med en felles byråkratisk praksis (som å ta ansvar og delta i tverretatlige grupper), en har også vansker med å etablere og følge opp de tiltakene som skal samhandle med de funksjonshemmede og deres familier (f.eks. støttekontakt og avlastning, for uten tilstrekkelige og kvalitativt gode nok spesial-pedagogiske tiltak). På SOR-konferansen på Lillehammer i november 1997 advarte professor Tore Jacob Hegland mot en ensidig satsing på kommunal prioriteringsfrihet da han mente å kunne påvise at toleransen for avvik og viljen til å prioritere tiltak for nabolagets trengende er for lav. Det er lettere å bevilge til golfbane eller høy rådmanns- eller konsulent-lønn, enn til lokale aktiviteter for funksjonshemmede og anstendig lønn til støttekontakter. Det blir derfor en oppgave både for ansatte og funksjonshemmedes organisasjoner å bidra til at de kommunale prioriteringer går i samme retning som departementet uttrykker i stortingsmeldingen. Utfordringen for kommunale politikere blir en anstendig utvikling i tråd med Stortingets ønske. Det krever at en løfter hodet og skuer ut over kommunens egne grenser og filosoferer over hva en skole og et samfunn for alle innebærer, og gjør nødvendige valg i den forbindelse.
Når jeg likevel er positiv til den utviklingen som beredes, så er det fordi det nå blir et bedre samsvar mellom ansvar, tiltak og kompetanse enn tidligere. Dersom det også blir mulig å rekruttere den høye kompetansen som ønskes, og som igjen er avhengig av kommunal satsing, vil grunnlag for en utvidet funksjon nær brukerne være liv laga. Fortsatt står en overfor betydelige utfordringer mht. en god ressursutnytting. Så lenge vi operer med ulike tiltak og tjenester med overlappende funksjon og kompetanse, vil vi måtte slite for å få de rette tiltakene på plass til enhver tid. Langtidsperspektivet kan ivaretas i kommunal virksomhet som en naturlig sak pga. kommunenes livslange ansvar, mens andre forvaltnings-nivåer fortsatt skal kunne avgrense sitt ansvar og organisere sin virksomhet på måter som vanskeliggjør helhetlige tiltak. Dessverre er ikke tida moden for en radikal endring, men når et departement kan gå i den riktige retningen, kan muligens andre også.
Kommer du til denne sida uten at det er noe over eller til venstre, trykk her