Inge Jørgensen, leder ved Skien PP-kontor Artikkelen er offentliggjort i Spesialpedagogikk nr.9-1995
Kommunene mangler økonomi til ?konkurrere med høyere forvaltning om kompetente fagfolk. Samtidi ser man at arbeud som gjøres av høyere forvaltningsniv?ikke er annet enn det PP-tjenesten selv kunne ha gjort, under forutsetning av kapasitet. En rekke tjenester i fylkeskommunal og statlig regi bør legges ned og byttes ut med tilsvarende tjenester i kommunal regi
Som leder ved et stort PP-kontor, Skien PP-kontor med 11,15 fagstillinger, erfarer jeg at den arbeids- og ansvarsfordeling som forsøksvis gjennomføres i norsk forvaltning er beheftet med s? store negative konsekvenser at vi bør søke ?forenkle det hele. I tillegg til at det er vansker med arbeids- og ansvars-fordeling forvaltningsnivåene imellom, kommer de vansker lavere forvaltningsniv?har med ?rekruttere og beholde fagpersoner. Det er fagpersoner med særlige kunnskaper og ferdigheter innen kartlegging, analyse, tiltak og evaluering p?områdene pedagogikk, psykologi, helse og sosial hvor det er en skrikende mangel p? arbeidskraft. Det sies ?være mellom 300 og 500 ledige stillinger for psykologer. Det er et underskudd en ikke vil f?dekket opp p? lang tid. I mellomtiden vil stillinger bli stående ubesatt, mens de ulike forvaltnings-nivåene konkurrerer med hverandre og med det private næringsliv om arbeidskraften.
KONKURRANSE OM KOMPETANSE
Skien PP-kontor har hatt stor gjennomtrekk og ledighet siden høsten 1988. Vi har tatt imot 17 og avgitt 15 fagpersoner, mens ledigheten har variert mellom 0,15 og helt opp til 3,75 stillinger som vi opplever n?i høst. Det er særlig psykologenes karriere som er interessant. Alle studentene som er kommet til oss er psykologer, og alle som går videre til fylkeskommunale og statlige tjenester er psykologer. Det m?forstås slik at psykologene har bedre betingelser andre steder enn i PP-tjenesten og i kommunal forvaltning. Statistikken viser hvor fagpersonene kommer fra og hvor de går.
Tabell 1: Fagpersoner som kommer og går kommer
fra til Studier 11
Kommunal forvaltning - fra: 3 - til: 5 (PP-tjeneste / undervisning) Fylkeskommunal forvaltning - fra: 2 - til: 8 (psykiatri, habilitering, barnevern)
Statlige tjenester - fra: 0 - til: 2 (Universitet og kompetansesenter)
Annet - til: 1 2 Annet 1
Sum 16
Vi erfarer at konkurransefortrinnene i fylkeskommunale og statlige stillinger er betydelige. Lønn nevnes først, ikke fordi det nødvendigvis er det viktigste, men fordi det er mest synlig.
Tabell 2 er en oversikt over lønnstrinn. Den viser at PP-tjenesten lønner lavere enn konkurrerende tjenester ogs?der kompetansen er den samme. Psykologene som er kvalifisert for psykolog 1-stillinger kommer klart dårligere ut i PP-tjenesten enn i helsevesen og kompetansesentre. Pedagogene har bedre betingelser i undervisnings-stilling i både kommune og fylkeskommune, og i pedagogstillinger i barne-og ungdomspsykiatri, habiliteringsenheter og statlige kompetansesentre, enn i PP-tjenesten. F.eks. lyste barne-og ungdomspsykiatrisk avdeling i Telemark nylig ut stilling for klinisk pedagog i l.tr.37, mens i PP-tjenesten vil tilsvarende kompetanse lønnes i l.tr.33.
Tabell 2: Oversikt over lønnstrinn
PP-rådgiver / psykolog 2 / psykolog 1 / 1.konsulent :
I PP-tjenesten: l.tr.23-37 (41)
I Undervisning: l.tr.27-41 (42)
I Helsevesen/B.vern: l.tr.23-37 (psyk.2), l.tr.37-45 (psyk.1)
I Kompetansesentra: l.tr.31-45
Spesialpedagog / adjunkt med opprykk :
I PP-tjenesten: l.tr.21-33
I Undervisning: l.tr.23-35 (41)
I Helsevesen/B.vern: l.tr.23-35 (41)
Spesialpsykolog :
I PP-tjenesten: l.tr.41-49 (der slike finnes)
I Helsevesen/B.vern: l.tr.41-49
I Kompetansesentra: l.tr.41-49
Et annet konkurransemoment, som psykologene gir sterkt uttrykk for ?ha stor betydning, er bredden i arbeidsoppgavene og muligheter for fordypning. Arbeidsområdet i PP-tjenesten er svært bredt sammenliknet med både psykiatri, habiliteringsenheter og kompetansesentre. Det kan vises til at PP-tjenesten i de fleste sammenhenger arbeider med de samme klientgrupper og brukergrupper som de nevnte instanser. I svært mange tilfeller er PP-tjenesten henvisende instans, eller får henvist barn/elever fra de nevnte instanser for ?følge opp arbeidet når de selv trekker seg ut. Det brede arbeidsfeltet gjør at en vanskelig kan fordype seg innen noen områder, om ikke tjenesten har stor kapasitet som tillater slik fordypning. I tillegg har PP-tjenesten en betydelig oppgave som skoleverkets sakkyndige instans. Siden de nye forskriftene for tjenesten kom i 1991, har sakkyndighets-arbeidet tatt fullstendig overhånd. Enkelte medarbeidere i PP-tjenesten bruker s?mye som 75% av sin arbeidstid til sakkyndighetsarbeid. Dvs. til testing, undersøkelser og annen kartlegging, analyser og utskriving av rapport. Dette arbeidet blir ofte sett p?som mindre meningsfylt skrivebordsarbeid, enn direkte ?arbeide med barn/elever eller med råd og veiledning til foresatte, lærere og andre. Synspunktene kommer ikke bare fra PP-tjenesten, men ogs?fra lærere, rektorer og skoleadministrasjon.
Det tredje konkurransefortrinnet er at en, både innen psykiatrien og i statlige kompetansesentra innen skoleverket, har mulighet for betalt videreutdanning. Ansatte får avsatt en del av stillingen sin til videreutdanning. Slike muligheter har PP-tjenesten kun i liten grad, avhengig av kursbudsjett og arbeidspress.
Med videreutdanningsmuligheter kommer ogs?karrieremuligheter. I PP-tjenesten er det gjerne lederstillingen som er karrieremulighet. I psykiatrien har en psykolog-2 stilling, mulig opprykk til psykolog-1, spesialpsykolog og til sjefpsykolog. Omtrent likedan i habiliteringsenheter. I kompetansesentre har en psykolog/konsulent, 1.konsulent/spesialpsykolog og siden iPad Accessories UK avdelings-leder og rektor. For en del er det selvsagt attraktivt ?kunne stige i gradene da det gjerne betyr både høyere lønn, større innflytelse og høyere anseelse.
Et femte konkurransefortrinn i høyere forvaltningsniv?er det avsluttende ansvaret. Fylkeskommunale og statlige instanser har et tidsavgrenset ansvar. Dvs. når de har gjort sin utredning, fulgt opp saken over et tidsrom, og samarbeidet med kommunale instanser om ?f?p?plass de nødvendige tiltak, trekker de seg ut. Kommunale instanser følger da opp s?lenge det er behov for det. For PP-tjenestens vedkommende kan det bety inntil døden skiller oss ad. Rett nok er det mange som avslutter sin kontakt med PP-tjenesten etter noe tid, men for en del er snakk om livslang kontakt og ogs? over generasjoner. Dette har kanskje ikke den største betydningen mht. konkurranse. Større betydning har det at en erfarer at relativt mange som har fått hjelp i 2.linjeinstansene, betakker seg for ?gjenoppta kontakten. Resultatet blir at PP-tjenesten m?gi nødvendig hjelp i fortsettelsen, selv om problematikken hører hjemme et annet sted.
ARBEIDSMENGDEN
Når det gjelder arbeidsmengden, s?vil sannsynligvis alle kunne si at de er mer ?gjøre enn det er kapasitet til. Ved vårt kontor har vi en bemanningstetthet i kommunalt område p?1256 barn/elever pr. fagstilling. Hver fagperson ved kontoret betjener gjennomsnittlig 70 barn/elever, 5-15 driftsenheter (skoler/barnehager) og et personale p?50 til 150. Barne- og ungdomspsykiatrien i Telemark (BUP) betjente forrige år 47 klienter pr. fagperson, voksenhabili-terings-teamet fire klienter pr. fagperson, Birkelid kompetansesenter to og en halv pr. fagperson. De fleste av de som får hjelp i BUP får ogs?hjelp i PP-tjenesten, og alle i statlige kompetansesentre. Når vi ogs?vet at PP-tjenesten har en mye nærmere kontakt med dem som til daglig arbeider med de barn/elever det er snakk om, s?forstår en raskt at arbeidsmengden i og presset p?PP-tjenesten er større enn andre steder. Videre har PP-tjenesten i Skien ventetid p?ett til to år før hjelp kan gis. Undersøkelser viser ogs?at antall saker og antall klientrettede timer pr. sak er høyere i PP-tjenesten enn i BUP. Det stilles da ogs?spørsmålstegn ved ressursutnyttelsen.
Den store arbeidsmengden gjør at oppgavene blir løst mer eller mindre tilfreds-stillende. Vi står overfor et evig dilemma, kvantitet eller kvalitet. Det er et ønske at alle skal f?hjelp, og det krever stor gjennomstrømning av klienter, barn/elever. Samtidig er det et ønske at alle skal f?nødvendig hjelp, dvs. at den hjelpen som gis skal være både god og tilstrekkelig. Hos oss erfarer vi altfor ofte at det blir gitt hjelp til kun en del av problemområdet, mens resten m?ligge. Det hender ogs?at vi erfarer at noe hjelp er det samme som ingen hjelp. En gjennomgang av journalene til elever som rehenvises forteller at innsatsen i tidligere tider har vært mangelfull, og at en slett ikke fikk gitt en hjelp som var god nok eller omfattende nok.
Konkurransemomentene kan oppsummeres slik som vist i Tabell 3.
Tabell 3: Konkurransemomentene
PP-tjenesten (og kommunale tjenester):
Lønn: Lav
Videreutdanning: Begrenset
Karriere: Til leder: 2 trinn
Oppgaver: Omfattende, varierte
Ansvar: Kontinuerlig
Fylkeskommunale institusjoner og Statlige tjenester:
Lønn: Høyere
Videreutdanning: Ja
Karriere: 4 "trinn"
Oppgaver: Begrenset til def.målgrupper
Ansvar: Avsluttende
ARBEIDSFORDELING
PP-tjenesten er en etterspurt samarbeidspartner, både innen kommunalt forvalningsniv?og p?tvers av nivåer. PP-tjenesten er mange steder den eneste instans med kompetanse p?innbyggernes psykiske helse. Mens det er helsevesenet som har ansvaret p?dette området, er det skoleverket som har kompetansen. Helsesjefen i Skien definerer psykiske vansker som en 2.linjeoppgave, mens den fylkeskommunale BUP sier at de kun skal gi hjelp til et lite antall av dem som har psykiske vansker. Det betyr at svært mange barn/elever med psykiske vansker blir henvist av helsetjenesten i kommunen til PP-tjenesten. Videre samarbeider vi selvsagt med BUP når det er behov for det.
Likes?samarbeides det med barnehabiliteringssentre og statlige kompetanse-sentre. Det sier seg selv at alt dette samarbeidet tar tid. Og det etter at vi i PP-tjenesten i de fleste tilfellene har arbeidet med barnet/eleven p?forhånd, gjort undersøkelser, gitt råd og veiledning mm. Vi kjenner saken, de andre skal bli kjent med den, vi skal fordele oppgaver og ansvar og samarbeide i den tida de andre instansene arbeider med saken, og vi skal bruke tid p?? utveksle informasjoner mm. i en overgangsfase mot full kommunal overtakelse av saken. For PP-tjenesten ville det, i de fleste tilfeller, vært bedre med en fordeling av saker, enn en fordeling av arbeidet med hver enkelt sak.
Den arbeids- og ansvarsfordelingen en har mellom kommunale, fylkes-kommunale og statlige tjenester er bl.a. motivert av tanken om høyere kompetanse i høyere forvaltningsniv? Når en ser bort fra statlige kompetansesentre, som er en nyskapning, er nok det riktig mht. formell kompetanse. Men undersøkelser som er gjort om psykologers virke i PP-tjenesten og i barne- og ungdomspsykiatrien, viser at arbeidsoppgaver og arbeidsformer i de to instansene ikke skiller seg fra hverandre i vesentlig grad. Hva er det da som tilsier høyere kompetanse? Statlige kompetansesentre har i dag f? fagpersoner med annen og høyere kompetanse enn PP-tjenesten. Det samme gjør seg gjeldende for habiliteringsenheter. Både disse, og barne- og ungdomspsykiatrien, rekrutterer kommunalt ansatte i stort antall. Og de fagpersoner det gjelder får neppe høyere kompetanse bare av ?bytte arbeidssted? Når en ser at PP-tjenesten i Skien har avgitt ti fagpersoner til fylkeskommunale og statlige tjenester, og en samtidig vet at sju av disse har inntil to års erfaring som psykolog, blir konklusjonen raskt at kompetansen ikke overgår det som finnes i PP-tjenesten tross alt. Riktig nok gis det bedre muligheter for videreutdanning, men fordi de flytter fra det som er barn/elevers daglige kulturbeite, mister de den kulturkompetanse som er nødvendig for ?kunne gi et behandlingstilbud med helhetsperspektiv. Nettopp p?grunn av manglende kulturkompetanse vil psykiatri og andre instanser ha behov for ?samarbeide med kommunale tjenester for ?kunne gi et helhetlig tilbud. Både psykiatri, habiliteringsenheter og kompetanse-sentre gir råd om løsninger som mangler grunnlag i den daglige kulturen. Slik hender det at rådene blir mer til irritasjon enn til hjelp, og at de skaper forventninger hos barn/elev og familie som kommunale tjenester m?slite med en tid før en faller ned p?realistiske løsninger. Videre ser vi i mange saker at det arbeidet som gjøres av høyere forvaltningsniv? ikke er noe annet enn det vi selv kunne ha gjort, under forutsetning av kapasitet. Slik sett blir en del saker oversendt til høyere forvaltningsniv?som kunne vært løst i kommunen.
Når det n?er skrevet mye sterkt kritisk om de tjenester som ytes av fylkes-kommunale og statlige forvaltningsorganer, skal det ogs?sies at vi får reelt sett kvalifisert og god hjelp i de fleste saker. Et område er saker der vi mangler kapasitet, et annet område er saker der kommunale tjenester har vansker med ?samordne tiltak og tjenester til rett tid, og til slutt saker hvor en reelt sett mangler kompetanse. Med dagens forvaltning er slik hjelp nødvendig.
KOMPETANSESENTRE
De statlige kompetansesenterne i skolesektoren krever særlig oppmerksomhet. De ble opprettet som alternativ til statlige spesialskoler etter mangelfulle undersøkelser gjennomført av skoledirektørene i 1988. Mens behovet til kommunene i mange tilfeller var tiltak og tjenester over tid, har vi fått en mengde utrednings- og veiledningstjenester. Kompetansesenterne utgjør 1200 stillinger. I følge forskriftene skal alle tjenester sentrene yter gis via den kommunale PP-tjenesten. PP-tjenesten har p?landsbasis ca. 1200 stillinger. Det m?bety at hver PP-ansatt vil kunne f? sin egen veileder, men hvor veilderen ofte vil ha lavere kompetanse enn den veiledete. Riktignok får ansatte i kompetansesentre n? videreutdanning og hovedfag i spesialpedagogikk, men det er likevel ikke høyere kompetanse enn det en finner i PP-tjenesten. Når det gjelder de tjenester kompetansesenterne yter, skal disse i prinsippet være tjenester kommunene selv ikke kan yte, og det foregår en diskusjon om det betyr mht. kompetanse eller kapasitet. Skal en liten kommune som Siljan med to til tre PP-ansatte og antageligvis begrenset kompetanse, ha større tilgang til kompetansesenterne enn Skien med 11,15 stillinger og sju ansatte cand.psychol. og cand.paed.spec. og dermed atskillig bredere kompetanse? Svaret gir seg selv, kommuene skal ha lik tilgang til kompetansesenternes tjenester. Kompetanse-senterne gir mer omfattende tilbud til nærliggende kommuner enn til kommuner som geografisk ligger et stykke borte. Det illustreres ved Birkelid kompetansesenter i Kristiansand som har utredet 86 barn/elever i Vest-Agder, 93 i Aust-Agder og kun 29 barn/elever i Telemark. Og en kan slutte at heller ikke Siljan får de nødvendige tjenester fra Birkelid.
Videre er ressursutnyttingen ved et kompetansesenter nødvendigvis lav i forhold til kommunale tjenester, bare p?grunn av geografisk avstand. I tillegg til det som er sagt om tid til samarbeid, m?den totale reisetiden bli betydelig når de ansatte skal betjene kommuner som ligger to til tre timers reisetid unna. Den tiden kan vanskelig forstås som annet enn dødtid.
FLYTT KOMPETANSEN NÆRMERE BRUKEREN
La meg ta konklusjonen. Legg ned de fylkeskommunale tjenestene barne- og ungdomspsykiatrien, barnevernstjenesten, habiliteringsenhetene for barn og voksne og de statlige kompetansesenterne. Opprett tilsvarende tjenester i kommunal regi enten som enkeltkommune eller i samarbeid. Flytt kompetansen nedover i forvaltningsnivåene og dermed nærmere brukerne, nærmere det daglige kulturbeitet, og gi kommunene instruksjonsmyndighet. I dag mangler kommunene økonomi til ?konkurrere med høyere forvaltning om kompetansen, og den samlede kompetansen vi tross alt har, er dårlig utnyttet med dagens forvaltning.
Det høye antall stillinger i statlige kompetansesentre, sammen med antall stillinger i fylkeskommunale instanser, utgjør en s? stor ressurs at den sannsynligvis overgår det som finnes med tilsvarende kompetanse i kommunal forvaltning i dag. For Telemarks vedkommende vil de 1200 stillingene i kompetansesenterne utgjøre i overkant av 40 stillinger. De fylkes-kommunale stillingene utgjør et sted mellom 100 og 150. For en kommune som Skien betyr det 35-50 stillinger med høyt kvalifisert personell. For andre kommuner vil antall stillinger være for lavt til ?gi et tilstrekkelig bredt tilbud, og det m?derfor samarbeides med adre kommuner om de tjenestene disse fagpesonene skal yte. Kommunene, som Skien, m? finne organisatoriske løsninger som ivaretar behovet for tverrfaglighet slik f.eks. habliteringsenhetene gjør i dag.
Kilder:
- Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (1994): Intervju med sjefspsykologen i avisa Varden 26.08.94
- Birkelid kompetansesenter (1994): Årsmelding
- Jørgensen, Inge (1989): Mangelfull kartleggingsundersøkelse er grunnlaget for videre planlegging iProsjekt S. Spesialpedagogikk nr.8 s.19-20
- Norsk Lærerlag (1994): Hovedtariffavtalen
- Ogden, Terje og Jan Skjerve (1987): En sammenlignende undersøkelse av arbeidsoppgaver og arbeidsformer blant psykologer i PP-tjenesten og BUP. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 24, s.707-716
- PP-Tjenesten i Skien (1995): Melding til Hovedutvalget for kultur og undervisning. Sak 34
Voksenhabliteringsteamet i Telemark (1993): Årsmelding
Kommer du til denne sida uten at det er noe
over eller til venstre, trykk her